Prosjektet: 8

Anneli lukka auga og venta på slutten. Varulvane hadde fått glefsande selskap av tre mannbjørnar, store som hus og med intelligensen til born. Ho kjende nesten dei sylskarpe tennene. Capen hadde ho mista, så den lyse huda hennar måtte vere veldig freistande for beista.

Eit hyl skar gjennom skogen. Først trudde ho det var hennar eige, at det var daudsskriket hennar. Men stemma hennar var stille. Så trudde ho det var ein av ulvane, men ingen ulv kunne lage den lyden.

Ei jente braste gjennom underskogen. Ho var så vidt kledd i noko skinnfellar, dei hadde sklidd så det eine brystet hennar var synleg. Ho veiva med armane, gjorde seg stor, og ein magisk aura lyste kring henne.

Dei fleste av ulvane og ein av bjørnane flykta.

“Har du sølv?” kveste jenta.

Anneli byrja å leite med fingrane rundt halsen. Hadde ho tatt på amuletten i dag? Hadde den blitt riven av medan ho sprang?

Korleis det enn hang saman spelte ikkje så mykje rolle, ho hadde den ikkje.

Ho rista på hovudet.

Udyra var opptekne med jenta. Ho leidde den lenger og lenger vekk frå Anneli, byrja å synge eit formular. Det var ikkje eit Anneli kjende, sølv forma var framand, men ho fikk ikkje med seg innhaldet, ho kravla seg på beina og då jenta sa “Spring!” så gjorde ho det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.