NaNoWriMo 2017: dag 2

Til ære fore Ingeborg, den beste (og einaste) blogglesaren.

På grunn av helsa har eg offisielt mål om å skrive 30 000 ord i løpet av november. Eg kjem til å seie det heilt til eg trur på det sjølv.

Boka heiter så langt Oslopakket.

Dag 1
Da pappa heva handa for å slå stakk eg. Eg veit ikkje kvifor eg ikkje hadde gjort det før, eller kva det var som fkk begeret til å renne over denne gongen. Men eg blei berre så sint, eller så redd, og eg var rett ved utgangsdøra, og det var lettare å stikke ut den og slamre så hardt eg klarte enn å slå han tilbake. Så stod eg i trappeoppgangen og lurte på kva eg skulle gjere.

Dag 2
“Du må heim. Du har vore her altfor lenge som det er.”
“Eg har vore ute ei natt før!” sa eg indignert, sjølv om det ikkje faktisk var sant.
“Det var ikkje det eg meinte. Du må ut av Andrebyen og tilbake til ditt Oslo igjen, elles så kjem du til å bli fanga her.”
“Kva om eg ikkje vil heim?”
“Du kan ikkje vere mitt ansvar!”
“La meg i alle fall kjøpe frukost til oss først med kortet til NAMN NAMNESEN,” foreslo eg for å hale ut tida. Eg måtte få vite meir om alt det som hadde skjedd.
“Med den der plastgreia? Det kjem ikkje til å gå.” Ho fnyste.
“Det gjekk i går kveld! Trur du NAMN har sperra kortet allereie?”
Ho sukka som om ho var minst tretti. “Det er visst meir du ikkje veit om Andrebyen enn eg hadde tenkt på. Kom igjen.”

Word count: 3777

2 Comments

  1. Erik Korme says:

    Heia deg, Tone!

    Jeg leser også bloggen din. :-)

    Ekko

  2. Tone says:

    Åå! Lesartalet mitt dobla seg akkurat!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *