Prosjektet: 14

Anneli banka på døra. Det var merkeleg stille, ingen skritt som gikk over golvet for å lukke opp for henne. Ho prøvde dørhandtaket. Døra glei opp, og ho tok eit steg inn i gangen.

Det første ho såg var liket. Det låg på golvet, nesten fredsamt, som om han sov.

“Mira?” Det var ikkje teikn til henne nokon plass.

Ho knelte ved sida av kroppen til Ragnar. Han hadde inga merke på overflata, ikkje noko sår eller blåmerke, så hadde det ikkje vore for den sjuklege fargen og ikkje minst lukta kunne han nesten sett levande ut. Ho visste ikkje om noko som kunne drepe utan å etterlate seg spor.

“Mira!” ropte ho. Ragnar hadde tydelegvis vore daud ei stund, men noko kunne framleis skjedd med Mira pÃ¥ halvtimen ho hadde brukt pÃ¥ Ã¥ komme seg bort.

Ho kviskra eit formular som skapte eit skjold rundt kroppen hennar. Kanskje var gjerningsmannen der enno. Ho opna ei dør, forsiktig, titta inn. Eit soverom, ubrukt sidan nokon reidde opp sist.

Neste dør førte til badet. Ho skulle nesten til å gå vidare då ho såg noko i badekaret, bak dusjforhenget.

“Anneli?” Det var Mira, ho lÃ¥g samankrope i den eine enden.

“Mira! Kva har skjedd? Er han borte?”

“Kven? Ragnar?”

“Nei, han som gjorde det.”

Mira byrja Ã¥ hulke. Mascaraen hennar var allereie svarte bekkar over dei bleike kinna hennar. “Det var meg, Anneli.” Ho sa det sÃ¥ lÃ¥gt at Anneli berre sÃ¥ vidt høyrde, ho mÃ¥tte lene seg over henne.

“Det var deg? Eg forstÃ¥r ikkje.”

“Eg gjorde det.”

Bankelydar kom frå gangen. Anneli gikk for å opne, utan heilt å tenkje seg om.

“Nei, vent,” sa Mira.

“Dette er politiet. Opne opp!”

Leave a comment

Prosjektet (kvifor er eg så dårleg med titlar?): 13

Brede sette seg på skåla Artur hadde funne fram til han. Han saug opp litt jus, så mykje som den vesle humlemagen hans kunne halde på.

“No skulle eg ønskje eg kunne gjere magi,” sa Artur, han kviskra nesten, for han hadde fÃ¥tt rare blikk frÃ¥ tenarane som høyrde han før. “Det er ingen mÃ¥te eg kan gjere deg om til deg sjølv igjen.”

Det hadde vore vanskeleg nok å forklare prinsen kven han var og korleis han hadde blitt sånn. Til slutt, etter ein utstrakt mimeleik, hadde han funne ei oppslått bok og byrja å peike på bokstavar for å stave ord. Det var vanskeleg, særleg sidan han ikkje heilt hadde blitt van med synet til humla, men det var betre enn gjetting.

“Penelope kunne gjort det.” Artur slutta ikkje Ã¥ snakke om den yngre søstera si. Ho var betre enn han i alt, meinte han. Det var nesten sÃ¥ han vurderte Ã¥ abdisere for Ã¥ la henne bli dronning i framtida. “Men eg vil ikkje fortelje henne om deg. Kva om ho ikkje trur meg, og berre knusar deg?”

Om Brede kunne fått frysningar ville han gjort det. Det var mange ting den vesle kroppen kunne gjere som han ikkje hadde forventa likevel. Han kunne til dømes styre temperaturen sin mykje betre enn han kunne som menneske, mellom anna ved å vibrere flymusklane sine. Og å fly var mykje meir komplisert enn å berre flakse med vengene, som han hadde tenkt, vel, ikkje akkurat tenkt, hadde ikkje tenkt i det heile tatt.

Døra til arbeidsrommet til Artur slo opp, og Brede tumla ned frå skrivebordet og landa på golvet.

“Artur, om ikkje du skal bruke privatlærarane meir, kan eg ta over timane deira?”

“Sjølvsagt, Penelope, men du treng dei vel ikkje eigentleg?”

“Det seier du berre av di du ikkje veit noko om magi.”

“Det er ikkje sant. Eg kan masse av teorien.”

“Men du kan ikkje gjere noko, sÃ¥ det tel ikkje.”

“Ok, ok, berre ta dei, dei synest sikkert det er meir morosamt Ã¥ lære bort til nokon med potensiale uansett.”

Ho slamra med døra igjen, Artur sukka, og Brede flaug opp på bordet.

Leave a comment

Prosjektet: 12

Irina kviskra eit formular som gjorde at vaktene på bymuren ikkje ville leggje merke til henne. Ho hadde byrja å vurdere om ho skulle flytte inn i byen, særleg etter at ho jenta blei angripen. Det var ikkje trygt i skogen lenger.

Men ho måtte sjekke kva ho eventuelt flytta til. Reglar og konformitet, det visste ho, men ho ville vite korleis det såg ut. Murene var så høge, ho kunne ikkje sjå over dei, sjølv om ho hoppa. Ho kunne bruke magi, men sjansane var store for at det ville bli observert. Då kunne dei komme og finne henne i skogen, ta henne med til byen, setje henne i fengsel, til og med, kanskje.

Ho gjorde det likevel. Eit dusin eller så stavingar, og ho hadde ei usynleg plattform under føtene, ei plattform som steig sakte og tok henne opp i lufta. Ho prøvde å ikkje sjå ned, ikkje sjå på kroppen sin som ikkje var der, og bakken som blei lenger og lenger unna.

Folk i kjolar og frakkar, alle med hattar, nokre høge og rette, nokre runde og svarte, nokre av mjukt stoff og nokre av strå, som hasta fram og tilbake. Mange av dei hadde små lysande firkantar i hendene.

Husa stod tette og høge. Alt var grått, av stein, av skit.

Ho fikk plattforma til å gå ned igjen. Ho hadde sett nok.

Ei kvinne rei ut av byporten. Ho såg bort mot Irina, men sa ikkje noko. Ho hadde på seg ein kjole i raudt stoff, og kvit kappe, og vaktene bukka for henne.

Det var rart at dei ikkje stoppa henne, syntest Irina, det var ikkje lenge til solnedgang.

Det minte henne på å springe tilbake til hòla si.

Leave a comment

Prosjektet som verkeleg treng eit namn: 11

Ein summelyd kom frå veska til Artur. Han hadde slengt den frå seg på golvet då han kom heim frå forelesinga. Han hadde dratt, han hadde ikkje så mykje val, men han nekta å gjere leksene eller øve meir.

Summelyden blei høgare. Det var sant, han hadde fanga den humla. Han opna eit vindauge for å sleppe den ut, men den flaug inn i rommet igjen, som om den ikkje ville ut. Den flaug i sirklar framfor han, ikkje som insekt pla gjere i det heile tatt.

“Kva er det, vesle humle?” sa han høgt, tok seg i det, sÃ¥g seg rundt, men heldigvis var han aleine.

Humla stoppa, hang stille i lufta, som om den forsto kva han sa.

Han sette seg ved skrivebordet, opna ei gammal bok han hadde henta frå biblioteket, vonaleg utan at nokon såg han. Humla følgde etter. Han ville lese om familiehistoria, finne ut om dei alltid hadde vore magiske monarkar.

Humla summa langs linene i boka medan han las.

“Det er nesten sÃ¥ du forstÃ¥r kva som er skrive,” sa han, og blei flau igjen, sjølv om det ikkje var nokon der.

Den flaug opp så den hang framfor ansiktet hans, dyppa ein gong, nesten som om den nikka.

“ForstÃ¥r du kva eg seier?”

Den dyppa igjen. Ned og opp igjen.

“Fly opp.”

Den flaug omtrent tjue centimeter opp, hang der nokre sekund, kom ned igjen.

“Du mÃ¥ vere magisk.”

Den byrja å virre frenetisk rundt.

“Vent, eg forstÃ¥r ikkje.” Den stoppa. “Er du eigentleg eit menneske?”

Den dyppa igjen.

“Er du nokon eg kjenner?”

Og igjen. Og igjen, til den nærast ramla overende og landa på boka.

Leave a comment

Prosjektet: 10

Mira hadde ikkje ete, ikkje sove, ikkje forlate leilegheita siden ho drap Ragnar. Ho hadde vaska alt fire gonger, alt utanom der kroppen hans låg, hadde vaska i ein sirkel rundt det. Kvifor ho vaska sånn visste ho ikkje, ho berre følte at ho måtte. Ho hata det framleis.

Ho skvatt av ein ringelyd. Mobilen til Ragnar hadde til slutt gått tom for straum, ho hadde ikkje orka å strekke seg over liket hans og leite i lommene hans for å finne den og skru den av. Denne gongen var det hennar. Anneli, ei jente frå professor Vus timar.

“Hei,” sa ho, som om ingenting hadde skjedd.

“Kva er det?” sa Mira, og sjølv om ho prøvde klarte ho ikkje Ã¥ halde frykten ute av stemma.

“Mira, kva er det?”

“Ingenting, kva ville du?”

“Eg ville eigentleg berre høyre om du ville bli med i den nye kollokviegruppa mi.”

“Har ikkje du ei med han der prinsen?”

“Jo, men det gÃ¥r ikkje sÃ¥ bra, om eg kan vere ærleg med deg. Det er difor eg vil starte ei ny.”

“Ã….” Ho sette seg pÃ¥ ein av kjøkenstolane, drog skjørta opp rundt seg, prøvde Ã¥ tenkje ut eit svar gjennom tÃ¥ka. “Det passar ikkje sÃ¥ godt no.”

“Eg meinte ikkje i dag, berre sÃ¥nn generelt.”

Kvifor ville ho ikkje gi seg?

“Kanskje,” sa ho, klarte ikkje Ã¥ formulere eit betre svar. Ragnar var aldri sjuk, han var pÃ¥ jobb kvar dag, dei mÃ¥tte sakne han no. Det kunne ikkje vere lenge til dei kom heim til henne for Ã¥ leite etter han.

“Ok, gi meg eit svar snart, dÃ¥,” sa Anneli.

Ho orka ikkje å ta på liket eingong, men ho måtte flytte det før nokon kom.

“Hæ?”

Elles kunne ho rømme. Det burde vere mogleg å ta seg gjennom skogen til neste by utan å møte varulvar, særleg for ein magikar. Ein halvtrent magikar. Ein som ikkje hadde sove, og som ikkje visste vegen.

“Mira, er noko gale?”

Ho klarte ikkje å halde det inne lenger, ho starta å gråte.

“Berre vent litt, eg kjem bort til deg.”

Mira la raskt på, men det var altfor seint. Ho gikk bort til liket, tok ein fot, prøvde å dra det over golvet. Skoen falt av, han var altfor tung for henne.

Ho gikk inn på soverommet og venta på at Anneli skulle komme.

Leave a comment